Innrømmer det gjerne, siste ukene har vert slitsomme, eller månedene er vel mer riktig å si! Jeg var ganske sikker på at jeg var forberett på å takle det bedre, men jeg tok virkelig feil, igjen! Har etter beste evner prøvd å oppdatere bloggen, men mangler motivasjon og inspirasjon! Har masse å skrive om, men orker ikke!

Og når jeg skriver “det” så mener jeg barn! Jeg og Jannicke har et plan om å bli foreldre, igjen. Vi er så priviligerte at vi begge har barn fra før, selv om det ikke er helt det sammen. Dessverre er det ikke så enkelt for oss! Jeg kan nemlig ikke få barn, så biologisk sett!

Jeg har egentlig ikke problemer med å snakke om tema, men syns dette av og til kan være litt vanskelig å sette ord på det, vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne.

Det er litt rart hvordan kroppen min virker, det som kroppen/hjernen min ikke “liker”, stenger den ute! Jeg tror jeg har en innebygget funksjon i hjernen som jeg har valgt å kalle “konsekvensanalyse”! Den stenger for alt som kan være ubehagelig. Ikke bare tanker, men den styrer meg slik at jeg ikke skal utsette meg for ting som på et eller annet tidspunkt kan skade meg, på et eller annet vis. Det har kommet mye “godt ut av det, men det er vel ingen tvil om at dette er noe som har “hemmet” meg også.

På grunn av dette, er derfor ikke sikker på hvor lenge siden det er siden “problemet” oppstod. Jeg vil tro det er så langt tilbake i tid som i 2003 +/-, kanskje før! Jeg og min tidligere samboer ble henvist til sykehuset i Haugesund for å sjekke hvorfor vi ikke fikk barnet vi ønsket. Fikk beskjed om at det var enklest å begynne å sjekke mannen(allså meg), siden det var enklest å sjekke. Jeg var inne på fertsilitetsavdelingen for en sædprøve. Etter noen dager fikk telefon om at jeg måtte komme inn å ta en ny prøve, for prøven viste ingen tegn til levende spermier. Reiste derfor inn igjen å tok ny prøve litt senere. Fikk på ny telefon om at det ikke var påvist noen som helst spermier i prøven! Jeg vet jeg kanskje kommer til å støte noen, men det er noe av det verste jeg har opplevd. Det var et skikkelig “slag i tryne”! Jeg hadde “ingen fremtid, sirkelen skulle slutte med meg.

Fra naturen av er det jo, beklager, men reproduksjon er målet! Vi skal reprodusere, det er det som er meningen, uten om skal vi ha det gøy og sånn, men uten at vi reproduserer oss, stopper vi opp! Får vi ikke barn, stopper alt opp! Sånn er det bare! Jeg håper ingen tar seg nær av det, men akkurat der og da, hadde det vert bedre om jeg hadde fått beskjed om at jeg snart skulle dø. Tross alt, tenker vi primitivt nok på det, så betyr jo dette slutten for meg. Jeg ville dø ut, jeg ville ikke ha noen etterkommere!! Slutten var kommet, alt stoppet med meg! THE END!!

Jeg var rimelig sikker på at dette var “slutten”. Jeg var inne på sykehuset, snakket med leger, sykepleiere++. Dette var slitsomt!! Etter mye frem og tilbake, fikk jeg tilbud om å gå igjennom et inngrep, der det skulle forsøkes å hentes ut spermier via en nål, som ble stukket direkte inn i testikkelene og bitestikkelene. Inngrepet ville være et forsøk, siden dette var før den nye bioteknologi-loven ble vedtatt(01.01.05)! Skulle det finne levende spermier måtte inngrepet gjøres på ny etter loven var vedtatt siden det på den tiden var forbudt.

En tidlig morgen kl.07.00 stilte jeg på sykehuset i Haugesund, for å gjøre inngrepet(PESA/TESA). Det er den mest smertefulle opplevelsen jeg har hatt, til tross for at jeg var rimelig godt bedøvd! Jeg har tidligere operert ut en 11 cm lag svulst fra brystet, der jeg ikke kjent noe som helst. I ettertid er jeg informert at jeg var den første personene som dette inngrepet ble gjordt på i Norge og at det etter min “operasjon” ikke lenger blir gjordt på samme måte på grunn av blødningene og ikke minst smertene! Det skjønner jeg godt, for det var smertefullt og jeg hadde store blødninger i ettertid. Det er tross alt et rimelig følsomt område! Før jeg ble sendt hjem, ble jeg informert om at det ikke fantes en eneste levende spermi i verken testiklene mine eller bitestikkel! Enda en nedtur! Alternativene var donor eller adopsjon! På vei hjem blødd jeg igjennom bandasje, bokser og dorgeribukse…….tok meg en tur på legevakten, fikk ny bandasje og litt trøst fra vakthavende lege. Legen spøkte med at vi fikk håpe at donor ikke var en neger(beklager uttrykte, men det var det han sa!), siden det ville se litt rart ut, sånn for min del! Jeg må faktisk innrømme at det var i og for seg dagens oppmuntring! Takk, Dr. Thorsland!

Tommeliten?

Etter dette var jeg flere ganger inne på sykehuset, for å få råd og veiledning! Snakket mye med en kvinnelig lege, som led av mangel på empati. Ble anbefalt adopsjon, fikk en masse med brosjyrer om adopsjon og ble sendt hjem. Heldigvis fikk jeg komme inn igjen og snakke med Jon Hausken(lege). Jeg tror han forstod meg, og vi ble enig om at prøverørsbehandling med donor ville være det beste for oss! Jeg er i dag evig takknemlig for rådene jeg fikk av han! Uten han hadde jeg ikke hatt verdens flotteste datter! Takket være han fikk jeg(/vi) en datter 16. september 2006! Helene ble født! Hun var bare 2330 gram og 43 cm! Men selv om hun er kommet til verden ved hjelp av prøverør med donor og at hun biologisk sett ikke er min datter, vil jeg alltid være pappa hennes! I følge Helene er jeg den beste pappaen i hele verden, og jeg syns hun er den beste jenta i hele verden! For nå er det faktisk slik at Helene kommer foran alt annet, inkl. Jannicke! Akkurat som Mika og Dennis kommer foran meg! Men jeg og Jannicke har en gjensidig forståelse for dette, siden begge har “egne” barn!

Nå skal jeg være forsiktig med å sette noen opp mot hverandre! Eller ikke minst dager som har stor betydning opp mot hverandre. 16.september 2006 var en STOR dag, det var 25.september 2010(bryllupsdagen vår) også! Jeg forstår at 2.februar 2003(Mika) og 13.juli 2003(Dennis) var og er av stor betydning for Jannicke! Vi setter aldri dette opp mot hverandre! Det kan ikke sammenlignes! Jeg og Jannicke er enige og har forståelse for hverandre! Derfor vil dette aldri være noe diskusjon!

Verdens beste jente!

Jeg vil alltid være pappa til Helene! Det finnes ingen som betyr så masse for meg som Helene, og det finnes ingen som betyr mer for Helene enn meg eller mamma hennes! Vi er allerede begynt forsiktig å fortelle Helene at hun er kommet til verden via IVF og donor. Vi ønsker at dette skal bli så “naturlig” som mulig for Helene! Det eneste betingelsen jeg har satt er at ordet “far” aldri skal brukes! Dette er fordi jeg føler at “far” er litt for “biologisk”! Det kan virke litt rart, men det er bare noe jeg føler, og mamma til Helene syns det er okay!

Helene er sunn, frisk og “veslevoksen”, av og til til oss andres store frustrasjon! Ved middagbordet kan hun finne på å si: “Det er ikke hvor mye du spiser som er viktig, det er at du blir mett!” 4 år og snusfornuftig!!!

Helene er digg, det går rett og slett ikke ann å ikke like Helene, mener selvfølgelig jeg som pappa hennes!

Siden jeg allerede har en datter som er kommet til verden ved hjelp av prøverør, så hva er problemet mitt nå, tenker du kanskje?!

Helene ble til via såkalt IVF, det vil si kunstig befruktning utenfor kroppen, og et eller to befruktede egg settes tilbake. Jeg og Jannicke har hatt 2 og et halvt forsøk med “prøverør” til nå i år. To av forsøkene gikk etter planen, men hadde negativt resultat, og et av forsøkene ble avbrutt.

Disse forsøkene har vert ved hjelp av AID. Det vil si at sædceller fra donor sprøytes opp i livmoren! Det er her mine problemer kommer! Tanken på at det blir sprøytet veske fra en annen mann opp i livmoren til min kone.

Jannicke og Helene

Jannicke forsøker så godt hun kan å sette seg inn i situasjonen min. Jeg beundrer Jannicke for hennes forståelse og ikke minst for hvordan hun takler det! Hun har en egen evne til å hente ut det positive i alt, en egenskap jeg beundrer henne for! Jeg tror hun jobber hardt med å få meg til å gjøre det samme, men det er her denne “konsekvensanalyse”-funksjonen slår inn hos meg! Mitt lille ugjennomtrengelige skall!

Følelsen av at jeg selv ikke har noe å bidra med, samtidig som jeg vet veldig godt hvor mye Jannicke må gå igjennom for hvert forsøk. Det er tross alt hun som må ta hormonkurer, sette sprøyter på seg selv og ikke minst alle ultralydundersøkelsene. Så kanskje det er på tide at jeg slutter å syns synd på meg selv?

Vi har snakket veldig masse om vi skal skrive om disse tingene på bloggen. Jeg innrømmer at jeg er usikker, tror mange kanskje vil ha meninger om dette. Den eneste grunnen til at jeg har vurdert å ikke skrive om det er av hensyn til Helene. Selv om det aldri har vert noe hemmelighet at Helene er kommet til verden ved hjelp av kunstig befruktning og donor.

Jeg har brukt 3-4 dager på å skrive dette innlegget. Er liksom litt vanskelig å velge riktige ord. For meg er det er litt følsomt tema, selv etter snart 10 år. Det er kanskje på tide at jeg blogger om det, lufte tankene litt.

Negativ!

Etter planen skal vi i gang med vårt 4 forsøk i august, men det kan bli september. Siden tidligere forsøk med AID har vert negative, blir neste forsøk IVF. Noe jeg selvfølgelig er veldig glad for…….

————————————————————————————-
ORDLISTE:
AID: kunstig inseminering med donorspermier
IVF (in vitro fertilisering): befruktning utenfor kroppen
PESA: sædcellene suges ut av bitestiklene med tynn nål
TESA: sædceller aspireres (suges) ut av testikkelen med en tynn nål